Hovseter og Orebakken i tidligere tider
Hovseter lå som et friareal helt frem til 1970-årene, som en fredet plett – syd for Voksenkollen og mellom Røa og Holmen, avgrenset av Røabanen i syd. Før 1957 var det bare husmannsplassene Hamborg, Meklenborg, Jarbakken, Hovseterplassen og Frantzebråten, samt to gartnerier som lå innenfor ”Hovseter-ringen” (Lybekkveien, Amagerveien, Arnebråtveien, Ankerveien, Sørkedalsveien, Røahagan, Jeppes vei, Pernilles vei, Henriks vei og Flyveien).
Allerede i 1940 utarbeidet Aker Reguleringsvesen et reguleringsforslag for Hovseter-området. Forslaget inneholdt bolighus i opptil 6 etasjer med gjennomsnittlig 3 boliger pr. mål – det vil si om lag 1000 leiligheter på hele området. Det endelige resultatet ble ca. 1700 leiligheter med en befolkning på omkring 4500.
I 1947, like før kommunesammenslutningen mellom Oslo og Aker, ble området regulert til sykehusformål. Imidlertid ble det vedtatt andre planer for sykehusutbyggingen, og i 1964 besluttet formannskapet å benytte området til boligformål – med unntak av en tomt som ble avsatt til sykehjem. På dette grunnlaget utarbeidet byplankontoret et forslag til reguleringsplan som ga plass til 900 leiligheter (ca. 2800 beboere), samt en del institusjoner, en utnyttelsesgrad som avvek lite fra reguleringsforslaget i 1940.
Og etter 27 år, i 1967, vedtok bystyret planen for Hovseter, men ba enstemmig om at utnyttelsesgraden av området ble øket. Samtidig vedtok bystyrets flertall å feste bort området til OBOS. Den ferdige bebyggelsesplanen ble enstemmig godkjent i november 1971.
Hovseter-området var tidligere preget av store skogarealer og noe jorder. For eksempel var hele Merradalen (langs Merradalsbekken), der det nå er plener, turvei og friarealer, dekket av skog. Typisk for en del av disse skogområdene i 1950-årene var de mange plankehyttene som var bolig for ”uteliggere”. Disse hyttene hadde alltid noe litt skummelt over seg for barna, og de gjorde ikke den mørke granskogen mindre truende i kveldingen. Ved utbyggingen av Hovseterfeltet ble for øvrig Merradalsbekken lagt i rør fra enden av Røahagan og ned til andre siden av Sørkedalsveien (ved Huseby skole).
På Orebakken-området var det dels jorder og dels skog. Skogkanten gikk omtrent der høyblokkene nå ligger, slik at garasjehuset, blokkene omkring flaggstangen og fotballbanen ligger der det før var jorder.
Voksen skole ble bygget først og stod ferdig i 1958. Samtidig ble også gangveien Røahagan/Arnebråtveien anlagt, og denne veien var en av de første veiene i området som fikk neonbelysning. Da dette skjedde, var også Arnebråtveien knyttet til Ankerveien. Tidligere stoppet Arnebråtveien like ovenfor skjæringen, omtrent der Landingsveien tar av i dag. Omtrent på denne tiden ble også Holmenbroen over Makrellbekken bygget, og dermed var Stasjonsveien blitt gjennomgangsvei. Steinerskolens første byggetrinn var ferdig i 1962, samtidig med full aktivitet i OBOS’ utbygging i Pilotveien. I 1974 stod den første blokken i Orebakken borettslag ferdig.
Kilde: ”Hovseter – avsluttende prosjektoppgave”, Markedsføringsskolen 1979 – E. Stoermann-Næss, O. Stangeby, Å. Westin, S. Laksfoss, E. Hermansen, L. Jacobsen og K. Helgaker.
Anekdoter fra 1950- og 1960-årene
av Helge Reisegg, beboer i Orebakken
La oss tenke oss en varm augustdag i slutten av 1950-årene. Vi befinner oss i Gamle Hovsetervei, og skal gå mot den nybygde Voksen skole over Hovseterområdet. Vi må da ta Henriks vei til høyre, og kort etter ta til venstre forbi det gamle gule huset (som ligger like ved den nåværende gangbroen. Plutselig er vi nå på landet. Og ca. 100 meter fra Henriks vei passerer vi to gartnerier, et lite og koselig til venstre og et større til høyre. Veien vi går på er nærmest en gårdsvei, og vi ser den trivelige plassen Meklenborg i skogbrynet til venstre bak gartneriet, og til høyre passerer vi plassen Hamborg. Hvem kunne vite at det 20 år senere skulle komme ungdomsskole og høyblokker akkurat der vår idylliske vei går?
Vi passerer en slags kjøkkenhage på venstre hånd, og kommer inn i et skogholt. Men på høyre hånd er det trivelige gressbakker, og vi nærmer oss nå stedet der Hovseterplassen lå inntil tidlig på 1950-tallet. Den lå på toppen (omtrent der gangveien fra Setra borettslag mot Orebakken og Voksen skole når sitt høyeste punkt), og akkurat dette stedet var populært om sommeren med sine grønne setervoller. Snippen barnehage har ofte turer opp hit gjennom skogen, og bursdagsselskaper holdes ofte her oppe dersom været tillater det. ”Dotten” kaltes en liten gresslette her oppe av Hovseterfolk, og det var et populært møtested.
Vi runder imidlertid Hovseterhøyden, og foran oss ligger en gyllen kornåker som strekker seg helt bort til der Arnebråtveien går. På venstre hånd ser vi jordene mot Orebakken og Røahagan, og Voksen gård troner i nordvest. Veien går nå slakt nedover, rett over jordet mot krysset Arnebråtveien/innkjøringen til Voksen skole. Denne delen av veien er nokså sleip og leirete i regnvær. Her, under de mektige, gamle asketrærne øst for Voksen skole, avslutter vi vår vandring gjennom et av de vakreste områdene i Oslo vest.
Ellers var det jo vinteren som særlig trakk mange folk til området vårt. Skiløpere fra Holmen og Hovseter startet den gangen gjerne søndagsturen over Voksenjordene, og dro videre over Voksenkrysset og Golfbanen mot Bærumsmarka. Andre tok løypa øst for nåværende Bogstad Camping opp gjennom lia forbi Strømsdammen. Familier med små barn brukte også jordene i større grad enn i dag, og bakkene på Orebakken-området var populære. De større barna, og særlig guttene, brukte hoppbakkene i området flittig. Og dem var det flere av i denne guttehoppingens glanstid.
Den fineste bakken lå i en privat hage ved Sørkedalsveien ned mot Voksenjordet. Familien Herstad stilte her grunn til disposisjon, og stillaset på bakken lå bare fem-seks meter fra huset. Bakken hadde flombelysning, og den ble brukt til hopptrening av Ready, men kunne ellers brukes av alle interesserte. Hoppbakken ble naturlig nok kalt Herstadbakken, men i dag er bakken nedlagt da det er bygget en ny villa i ”unnarennet”. Den andre bakken med stillas i området var ”Store Ore”. Den hadde ovarenn i skogholtet nedenfor Landingsveien 132, og unnarennet gikk ned i Merradalen rett overfor den svarte tømmervillaen ved den nåværende turveien. Litt nærmere fotballbanen, langs skogkanten rett nedenfor Landingsveien 128 lå ”Lille Ore”. Denne hoppbakken hadde naturlig ovarenn, og her ble hvert år Orebakken-rennet arrangert av Njård. Dette rennet eksisterte til litt utpå 1960-tallet, og oppslutningen var meget god.
Den siste hoppbakken som må omtales, var den berømmelige ”Kvistebakken”. Den lå i en sørvendt bakke nordvest for de nåværende parsellene (gavl Landingsveien 116). Ovarennet var en historie for seg. Det bestod av en rekke kneiker, og de dristigste startet fra Ankerveien, ”på syvende kul”, som vi sa. Med denne farten var det – på skarpt føre – en prestasjon å ikke gå på trynet før man nådde hoppkanten. Det vanlige var ellers å starte fra 2. og 3. kul. Grantrærne (og kvistene!) stod tett på begge sider av ovarennet, og da dette var før hopphjelmenes tid, var toppfart i Kvistebakken ingen ufarlig affære. Men om man gjennomførte et slikt prosjekt uten å ”tryne”, gav det selvsagt en viss status!
Området omkring Kvistebakken ble for øvrig brukt av den for lengst hensovnede sportsklubben ”Svipp”, som hadde rekruttering i Holmenstrøket. Klubben var i aktivitet på 1950-tallet, og initiativtakeren og hoveddrivkraften i denne klubben var Øyvind Ruud, bror til de kjente Ruud-hopperne.